Det måtte jo komme. Og på søndagen fikk jeg igjen endel små-anfall på formiddagen (første gang etter jeg har startet på dietten). Det som er var at det var ikke flere merkbare, enn jeg til vanlig har hatt, men jeg tok likevel meg selv i å tenke: " Herregud, Inger-Lise, hvordan har du orket dette opp i gjennom alle år?" For det var nå jeg fikk merke hvor slitsomt det er å ha alle disse anfallene daglig, når jeg nesten ikke har merka noen de siste 3 ukene. Det er en helt annen tilværelse, en helt annen verden, som er blitt åpnet opp for meg. Er det slik "normale" mennesker har det? Så kom GTK-anfallet. Men denne gangen kom jeg jo mye raskere "tilbake" igjen. Istedetfor å bli værende på 3-årsstadiet, som en trassig unge, som jeg ellers har blitt...
Det er bare gått noen få uker ennå, men jeg kan si en ting helt klart. Dietten fungerer!!!! Det finnes ingen tvil. At jeg får anfall fortsatt må jeg regne med, men jeg ser jo helt klart at det er masse forbedring der allerede... Og vær sikker, jeg kommer aldri til å slutte på dietten... Hvorfor skal jeg? Jeg føler meg jo så frisk som jeg aldri har følt meg før. Dessuten begynner jeg å øyne et lite håp for fremtiden. Et håp om at jeg skal kunne klare å bli såpass bra at jeg kan klare å komme meg ut i jobb. Kanskje ikke en 100% stilling, men 40% eller 50%...eller er det å håpe på for mye?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar